Tro, håp og eplekake : det er alltid noen smuler igjen av Sarah Moore Fitzgerald

Oscars mor døde i en bilulykke, faren preges av sorg også mange år etterpå og snakker nesten ikke og lillebroren sitter i rullestol. Men Oscar er likevel en utrolig blid og positiv gutt som ser lyst på det meste og som baker eplekaker som er så gode at det nesten er magisk.

Oscar er også Megs beste venn. De to forstår hverandre slik ingen andre gjør, og de kan sitte i timevis i vinduskarmen og snakke med hverandre.

Så blir det bestemt at Meg og foreldrene skal flytte til New Zealand for et halvt år - noe Meg overhodet ikke har lyst til. Men reiser gjør de likevel, og mens de er borte flytter vakre Paloma og moren hennes inn i Megs hus. Nå er det Paloma som sitter i vinduskarmen og snakker med Oscar og blir hans venn. Eller blir hun egentlig det? Oscar synes det er noe som er rart - blant annet at hun slett ikke er interessert i å snakke med ham på skolen.

Vi som lesere skjønner hele tiden hva som skjer - at Paloma slett ikke er snill og at hun gjør alt for å ødelegge for Oscar. Det klarer hun til gangs også, og en dag forsvinner Oscar. Man finner sykkelen og skoene hans i sjøen, og etter noen dager antar man at han er druknet.

Meg kommer hjem fra New Zealand til begravelsen, og hun og Oscars lillebror er de eneste som ikke klarer å godta at Oscar er død. De gir aldri opp håpet om at han er i live ett eller annet sted.

Dette er en utrolig flott historie om vennskap, håp, sjalusi, mobbing og mye mer. Boken krever en moden leser, men den rette leseren vil bare elske denne historien. Anbefales!!